Brudd

Av Ernst Lockertsen
Publisert i tidsskriftet Vinduet 1959

Ikke i den første tiden, nei da var alt bra.
Men siden, hadde han spurt henne i alvor og fortvilelse: Hvorfor giftet du deg med meg? Hvorfor lot du meg ikke være i fred?

Og hun hadde svart ham: Fordi jeg var glad i deg og fordi du representerte det jeg lette etter i livet: et menneske med idealer. Ikke kunne jeg vite at disse idealene dine kunne føre oss ut i ulykke. Det ser vi jo nu først. Og jeg skal vel ikke lide for dine ideer og tanker, så stor idealist har du heller aldri ansett meg for å være. Av oss to var det jo du som ville ha og kanskje hadde rett bestandig.
Jeg var jo alltid den som burde lære.
Det sa du riktignok aldri, men det kom frem i tonefall og i din holdning forøvrig.
Du tar feil, sa han.
Var jeg skråsikker, så var det fordi jeg ville egge deg til å si din innerste mening. Det var jo den jeg var på leting etter.

Det kan så være. Du gjorde nu feil der - allikevel… Og nu er jeg ferdig med all din sannhetslengsel og alle dine store krav… Jeg vil leve! Jeg vil ikke gråne til i skyggen av en mystisk tro som stiller de etiske leveregler opp som et magisk middel til å nå utopiske tilstander på vår grønne jord. Du kan gjøre det - om du vil - i så fall går jeg min egen vei!

Han stivnet til. Hva var det hun egentlig hadde sagt?
Hva mener du med det, spurte han, og det var kommet en undertone av behersket spenning i stemmen hans.
Jeg mener det jeg sier, sa hun.
Vil du gi til de fattige, så gi av ditt eget og ikke av mitt. Vil du ofre av ditt liv til andre, så ta ikke samtidig med noe av mitt. For det vil jeg ha for meg selv. Det vil jeg selv bestemme over. Vi to er nu engang ikke ett og samme menneske!

Vi burde være det, sa han og ble redd for at hun skulle oppdage fortvilelsen som lå bak.
Men vi er det ikke! Og vil blir det ikke heller!
Det mørknet til inne i ham. Han følte en voksende redsel for den kulden som lå i stemmen hennes. Hvor var den kommet fra? Hadde den vært der hele tiden uten at han hadde kunnet oppdage den? Hadde han gjort noe galt? I så fall hvorfor sa hun det ikke? Nei! Nei! Noe galt hadde jo ikke gjort bortsett fra at han hadde en tåpelig idealisme og en utidig sannhetslengsel.

En idealisme som fører i ulykke. Ja, vel. Fins der noen idealisme som ikke fører ut i ulykke i denne ufullkomneste av alle verdener? Nei! Skal en derfor opphøre med å være idealistisk? Fins det et eneste menneske som i menneskerettighetenes tidsalder mener det ?

Han stirret rett frem for seg.

Han kunne ikke se henne. Han følte det som om hun hadde blottet en heslighet, noe stygt og urent. Og en merkelig finfølelse avholdt ham fra å se på henne… Så hun ikke hvor stort gapet var som hun hadde skapt mellom dem? Eller brydde hun seg ikke om det. Var hun ikke det minste glad i ham lenger?

Han så bort, på alt annet. Men øynene ville ikke feste seg noe sted. Hadde han vært en drømmer, og var han nu for sine blåøyde illusjoneres skyld et jaget dyr uten beskyttelse? Hva kunne han ha ødelagt med sine vage drømmer?

Hvorfor kan ikke du være som andre mennesker, sa hun, og det var kommet en liten bønn i stemmen hennes. Og denne lille bønn var et signal fra henne til ham som brakte enda mer forvirrelse inn i bildet. Han var jo glad i henne. Han hadde satset alt på henne: Sin selvfølelse, sin tro på seg selv, sin tro på sannheten og det største av alt - sin tro på kjærligheten. Hvordan kunne han da miste henne uten at hele verden ramlet ned?

Og et ord som han før hadde betraktet som en stor og intelligent vits, skar seg inn i ham med tyngende mørke: Kvinnen inspirerer oss til store ting, men hindrer oss i å utføre dem.  Var det slik kvinnen var, og er, og blir til alle tider? At hun mangler konsekvens? At hun mangler utholdenhet, fantasi? Og på toppen av det hele - mener det godt?

Men å tenke på det gjorde hele saken fortvilet for ham. Var hun i god tro, da var han falt mellom vesen og fornuft i et dilemma som ville ryste alle illusjoner og alle idealer i stykker. Da måtte han leve og ikke leve, tro og ikke tro, dø og ikke dø på en og samme tid.

Det kunne bare en ting: Sprenge et menneske!

Tør du ikke se på meg? sa hun så.

Tør - ikke - se - på - deg, gjentok han, og et blekt smil laget skår i det stivnede ansiktet hans: Hvorfor skulle jeg ikke det?
Men han følte hvor han sank og sank ned i sin egen verden av ildglimtende tanker…
Dette er altså slutten, tenkte han. Slutten - slutten.

Senere hadde hun glemt den episoden. Men han husket den fordi den var betegnende for forholdet mellom dem.
Var de tro mot seg selv og sine idealer på ondt og godt, måtte de nødvendigvis leve seg fra hverandre.
Det engang så velmente løftet, de store ordene, vanen, de gode stundene - alt dette holdt dem sammen.
Hun hadde kvinnens tålmodighet og elastisitet og kunne nok klare det - på et vis, den ideelle side ved saken. På den annen side var hun utålmodig i et begjær etter opplevelse.

Det mørket som engang var skapt i ham, hadde ikke fortatt seg. Han kunne ikke komme over at hun først hadde tatt ham for hans idealers skyld, og siden når idealene viste seg å være noe en måtte kjempe for - var hun ferdig med ham.

Hun ville bare oppleve idealene i deres filosofiske aspekt beruse seg i dem som i en religion, flyte avsted, og beskue, bare beskue.

Han følte klart og bittert at før hadde til en viss grad vært ett menneske, men nu var de ugjenkallelig to. De levde i hver sin verden, og denne deres verden gikk mot forskjellige mål.

Og - allikevel holdt de sammen, og kunne ha gode stunder. Han forstod det ikke og foraktet seg selv for det. Var det slik mennesket var i bunn og grunn? Uten vilje til å bryte med uholdbare, det avsluttede?

To år er ingen lang tid, men når de leves i skyggen av en katastrofe, blir det en uendelighet av tid, en grenseløs flod av rinnende forgiftet vann.
En vårkveld de satt alene hjemme med hver sin bok, reiste hun seg halvt opp fra boken, så rett på ham og sa: Jeg vil skilles! Jeg har en annen!

Det ble stille i huset.
Utenfor subbet vårkvelden over hustakene.
Det rislet og rant fra skyene der oppe, som mørke og truende gjorde det ganske skumt i stuen.
Det gamle livet er en gjenstridig kjempe som ikke gir seg så lett for de nye kreftene.
Og de på sin side bryter is og sne med vold og makt.
Det er et skuespill som kan beruse og fenge.
Men når smerten raser i et menneske, blir selv de store rop til intet.
Stormen kan brøle, regnet kan plaske og mørlet komme, mennesket merker det ikke.
Tankene, ideene og idealene blir strå i vårflommen.
Slik er det, og det er bra å vite det.
Men det er ikke bra å være det menneske som raseres av pinen eller ulykken. Det er fjernt fra alle hendelser, fra all våt og stormfull vår.

Det bryr seg ikke om vannet som sildrer og renner nedad tak og vegger, langs bjerkestammer og granlegger, over veier og far og ned i det store grenseløse havet som tar imot, grums og grams, råttent gress og skitten jord.
Det er noe som alle vet og alle kan se.
Og allikevel - For meg - For deg - - For oss.

Du sier ingen ting.

Nei, sa han, jeg sier ingen ting.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Open og personleg jobbsøknad

Eg klarar ikkje halda kjeft lenger...

Om han pappa, Ernst Lockertsen (1931-2003)