Bestefars historie frå 1940

I dag trigga eit spørsmål frå ei skulejente på Facebook om Narvik under 2. verdskrig meg til å søkje litt informasjon som eg lurte på. Eg hadde funne fram Bjørn Bjørnsen si bok "Narvik 1940" på Universitetsbiblioteket. Det er fullt mogleg å lesa boka i nettlesaren dersom ein har norsk IP, og ein kan til og med søkje i boka. Eg las boka då eg var 12-13 år, men har ikkje lese den sidan.

Eit innfall gjorde at eg søkte på namnet til bestefaren min Henry Johnsen, og fann namnet hans i oversikta over kjelder, og kjelda var eit skriv frå 1962: NSB-Narvik distrikt under krig og okkupasjon 1940-1945.
Henry Hellander Johnsen ca 1950

Eg søkte og fann også dette skrivet. Og der fann skildringa under. Eg kjente til nokre små delar av historia, men mykje av dette var heilt ukjent for meg! Veldig moro for meg, sjølv om det ikkje er noko spektakulært ved historia. Andre har sjølvsagt mykje meir spennande historier frå denne tida. Det er imidlertid ikkje så viktig. Det som er viktig er at eg lærte litt meir av historia til ein av mine nærmaste aner, og det er spesielt for meg. Det fortel meg også at det er viktig å samle historier frå slekta. I neste omgang er det mine etterkomarar som lurar på kven eg var.

Han far døydde då eg var 7 år i 1977, så eg fekk naturleg nok aldri snakka med han om livet hans, men dette gjev eit lite innblikk i kven han var då han var i starten av 40-åra.

Samstundes er tankane mine hos mamma - som fylte 8 år i juni 1940 og vakna av drønna frå havna om morgonen 9. april 1940. Kva tenkte ho i desse dagane då faren var i Sverige og i Mosjøen? Mamma er også borte, så eg kan ikkje snakke med henne heller om det. Det er 75 år sidan 1940. Tidsvitna er snart borte alle saman.
Vi må sørge for at historiene deira ikkje blir gløymd!




Bestyrer Henry Johnsen, Reisebyrået Narvik. 
Født 28.3.1900. - April 1940 tjenstgjorde han som jernbaneinspektør i Narvik.

Natten til 9.4. hadde jeg nattevakt på stasjonen som togekspeditør fra kl. 23 til kl. 5.30. Da var ennå ingen tyskere kommet opp til stasjonen, men på tur hjem møtte jeg ved Rådhuset en avdeling som satte av besettelsespatruljer underveis.

Jeg evakuerte familien til Beisfjorden, og skulle selv tilbake til byen, men veien var da sperret av tyskerne.

For å unngå tvangsutskriving som det ryktedes at tyskerne ville sette i verk, gikk jeg sammen med en bror på ski over Sjangeli til Abisko. Underveis kom flere nordmenn til, så ned gjennom Abiskodalen var det blitt en helt tropp. Fra Abisko ble vi sendt med tog til Kiruna.

Jeg hadde tenkt å komme meg til fronten nordpå, men fikk ikke tillatelse av de svenske myndighetene. Jeg var i Kiruna til stede ved den høytidelige begravelsen av de 6 norske falne fra kampen om Bjørnfjell.

Lenger ut i april måned fikk jeg og en del andre - derav et par jernbanemenn - tillatelse til å ta oss frem på ski fra Luspebryggan til Sørskjomen. Fra svenske myndigheter, antakelig Røde Kors, fikk troppen gjennom fru Dr. Ebeltoft proviant og en del annet utstyr for turen, som er på ca 35 mil.

Vi kom fram over Sidasjävre til Sørskjomen sist i april. Særlig siste del av turen var slitsom på grunn av snøløsingen. Videre til Vidrek.

Etter gjenerobringen av Narvik 28.5. dro jeg tilbake til Narvik og gjorde vakttjeneste ved Narvik stasjon, hvor bøker, papirer, billetter osv. lå i et eneste rot utover golvene. Jeg måtte på ny evakuere 7.6. da huset mitt ble ødelagt ved tysk flybombing over Stormyra.

Kom tilbake til 15.6. og begynte sammen med de andre jernbanefolkene opprydding m.v. Da trafikken ble gjenopptatt med et par tog pr. dag fra 24.6., ble jeg beordret å overta Sildvik stasjon (nå Rombak). Her var stasjonsbygningen og vokterboligen brent etter beskytning fra fjorden. Kontor ble anordnet i det gamle stillverkshuset - 3,70 x 3.0m - og der overnattet også personalet.
Forholdene var meget vanskelige: Ingen telefon-, telegraf- eller signaltelegrafsamband, sikringsanlegget ødelagt, signalmidler vanskelig å oppdrive. Vi fant et par signalflagg i nærheten av stasjonen, men de var så skitne at det var vanskelig å sjeldne fargen. Madrasser og sengetøy måtte personalet selv sørge for.
Vi fant et par gummimadrasser og 1/2 ullfilt som antakelig var blitt berget i land fra den tyske jageren som var kjørt på land ved Indre Sildvik. Middagsmat fikk vi hente hos NN, som hadde installert seg i "skolehuset".

Etter en ukes tid ble jeg sammen med de andre Ofotbanefolkene som av Gd. var beordret til Nordlandsbanen, sendt med en skøyte fra Narvik til Mosjøen. Det var trangt om plassen ombord, men da været var fint og man fikk kjøpt mat underveis, gikk turen noenlunde bra. Ved ankomsten til Mosjøen ble jeg med noen andre installert i en låve og jeg havnet på Bjørnstad.

Jeg kom tilbake til Narvik i september 1940, og ble stasjonert i Bjørnfjell og innlosjert i Turiststasjonen. Etter ca 1 måned til Narvik stasjon som tjenestefordeler.


Huset deira brant for øvrig ned til grunnen etter bombinga 7. juni, og det blei bygd nytt som stod ferdig i 1944. Eg vaks opp i nabohuset.

Huset før 1940:


Tomta etter bombinga


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Open og personleg jobbsøknad

Eg klarar ikkje halda kjeft lenger...

Om han pappa, Ernst Lockertsen (1931-2003)